Slik begynte det
‘Hovedstyremøte hos Leif Svartås 27. januar 1974.
Sak 18/74. Vedtak: Styret tar kontakt i første omgang med Bernhard Olsen om diskusjon for trasevalg for dette turløpet. Videre en spesiell kontakt med oppsitterne i Vera der planene for dette løpet legges fram for dem.
Møteprotokoll ble underskrevet av: Per Storholmen sekr., Håvard Elnes, Jon Overmo, Arnt Kjesbu, Johs Overmo, Tore Holmli, Leif Svartås.’
Veresfestivalen ble første gang arrangert i 1974, med sommerdans i Vera samfunnshus lørdagskvelden og fjelløpet Veressjøen Rundt søndag. I 1976 ble festivalen utvidet med Veresstafetten og enda en fest fredagskvelden. Samme år arrangerte festivalkomiteen «Historiske vandringer» til kjente og historiske steder i traktene rundt Vera, som Grønås lapplæger, Bringsåsvolden m.fl. Minisjøen – en mini-utgave av Veressjøen Rundt – kom på programmet i 1989.
Veresfestivalen
Veressjøen Rundt
Fjelløpet Veressjøen Rundt med løype rundt Veressjøen, ble et populært løpsarrangement med stor deltakelse, selv om løpet bare var åpent for løpere innen Verdal kommune. Interessen for fjelløpet holdt seg høyt og stabilt, helt til årene rundt 1985. Da kom nedgangen med synkende deltakerantall og liten interesse fra både løpere, publikum og arrangører. Det var da en del ildsjeler fra Helgådal IL brettet opp armene og tok et skikkelig tak. De så fortsatt store muligheter i oppbygging av den «nye Veresfestivalen», der Veressjøen Rundt fortsatt skulle være det bærende i arrangementet – og fjellbygdas natur og kultur skulle stå sentralt. Det ble lagt stor vekt på at Veresfestivalen skulle være på et høyt nivå, både sportslig og arrangementmessig. Markedsføring, sponsing og kjendiser var nye ting som ble tilført Veresfestivalen, og resultatene uteble ikke. Deltakerne og publikum vendte tilbake, og pressen fattet også stor interesse for det utradisjonelle idrettsarrangementet øverst oppe i Verdalen. Høydepunktet ble foreløpig nådd i 1995, da skikongen Bjørn Dæhlie gjorde sin entre i Vera. Over 2500 tilskuere og ny rekord med 1086 deltakere. En folkefest som aldri vil bli glemt. Ifølge løperblandet «Kondis» var Veressjøen Rundt på 90-tallet blant de 50 største løpsarrangement i landet i antall deltakere. Som fjelløp, eller løp på landsbygda, var Veressjøen Rundt blant de 10 største. Veressjøen Rundt var med i to løpssamarbeid på 90-tallet, Midt-Norden-Løpene sammen med Botn Rundt, Trondheim Maraton og Jamtmaraton, ogSvensk-Norsk Klassiker sammen med Botn Rundt, Meråkerløpene, Gunder Hägg loppet, Frösöterrängen og Haldo Hanssen Terrängen. I 1996 ble løypa lagt om til en lettere og tørrere trase. Nyløypa ble til en glede for noen og til forbannelse for andre. I forbindelse med nyløypa, som ble mer publikumsvennlig, kom Rakstertausmila på programmet, og i den forbindelse også Rakstertausprisen. Til Veressjøen Rundt sitt 40-årsjubileum ble gammelløypa rustet opp og nok en gang tatt i bruk i konkurranseklassen. Det ble en suksess, og det ble da bestemt at nyløypa kun skulle være et alternatriv for trimmende deltakere.
Rakstertausprisen
Rakstertausprisen er tilegnet minne om rakstertausa. Ungjenta som kom til fjellbygda og fikk oppleve noen hektiske sommeruker med hardt arbeid og store myggplager, men også romantikk og kjærlighet i provisoriske bustader når sommernatta var lys og varm. Mange ungjenter som i lange og strevsomme sommerdager bidro til et sosialt og verdifult felleskap, ble igjen som gårdskoner i Vera. Og det ble en stor lykke for bosetningen i Fjellbygda. Veresfestivalkomiteen ønsker å ta vare på tradisjonen i rundt rakstertausa fra en tidsepoke da fjellslått var en viktig del for livsgrunnlaget og bosetninga i Vera. Rakstertausen utdeles under Veresfestivalen. På bilde: Veresjenta Julie Haldorsen mottok Rakstertausprisen i 2018.
Veresstafetten
Veresstafetten var også de første årene et populært arrangement med nesten 40 lag på startstreken i flere år. Stafetten startet i Strådalen – i fjellgården like ved svenskegrensa – og hadde åtte etapper med innkomst ved Vera samfunnshus. I 1996 ble foreløpig siste Veresstafetten avviklet. Interessen var for liten til at arrangørene fant det økonomisk forsvarlig å fortsette. Sommeren 2016 ble Veresstafetten restartet – da som et lavterskeltilbud for mosjonistene – styret ville ufarliggjøre det å stille på startstreken. Stafetten gikk da i Minisjøløypa for de over 10 år, og rundt gruva for de aller minste.
Minisjøen
Minisjøen er enda et svært populært løp både for gamle og unge med stor deltakelse. Løpet er 2 km langt, og går rundt et lite tjern like ovenfor forsamlingshuset. I Minisjøen deltar alle kjendisene sammen med både store og små, og det er blitt utkjempet harde dueller til speaker Arne Falkfjells store glede og entusiasme.
Sommerdansene
Dansefestene i forbindelse med Veresfestivalen gav alltid god økonomisk uttelling, men også mye negativ omtale – og var lite populært for innbyggerne i Vera. Men festivalledelsen ville ikke ta festene av programmet, selv om Trønderavisas førstesideoppslag i 1977 skapte stor diskusjon blant festivalkomiteen og styret i Helgådal IL. Et nytt oppslag i Arbeideravisa i 1987 gav også dårlig omtale. Avisa skriver at tre bilførere ble tatt under en promillekontroll i hovedgata i Vera lørdagskvelden under Veresfestivalen. Etter så mye vanskeligheter og negativ omtale ble dansefestene tatt av plakaten. Men da var sponsor– og tilskuddsmidler på veg inn i festivalen, og i svar på en søknad til Hovedutvalget for kultur i Verdal kommune, mener kultursjefen at det er «svært prisverdig at Veresfestivalkomiteen ved årets festival prioriterer rusfri barne– og familietiltak», og anbefaler da et tilskudd fra kontoen for ‘fremme av rusfrie midler,‘ til Veresfestivalen. Tidene hadde forandret seg.
Dugnad
Helgådal IL har lagt ned – og legger fortsatt ned – enorm dugnadsinnsats og mye midler i arrangementet. Det er bygd tilbygg til samfunnshuset i lag med Veresbyggin’, tidtakerbod, scenebygg med garderober, gapahuk og sist men ikke minst et nytt lekeanlegg i skogen ved samfunnshuset. Den ble åpnet av Magnus Moan sommeren 2014 – og fikk derav navnet Moanskogen. I løypene er det bygd flere broer over bekker og barklagt myrvåte partier. Det er også lagt ned mye arbeid i parkeringsplassen vest for samfunnshuset.
Veresfestivalen i dag
Veresfestivalkomiteen har lagt stor vekt på å skape en trivelig ramme om arrangementet, og tilbakemeldinger fra publikum, trimmere og aktive løpere er positive. Veresfestivalen er en folkefest som må oppleves. Komiteen mener Veresfestivalen har en positiv markedsføringseffekt for både Vera, Helgådalen og Verdal kommune. Mediedekningen er god, og har i de siste årene vært positiv. Lokalt næringsliv har tro på arrangementene, og festivalen opplever å ha mange gode støttespillere. Veresfestivalen opplevde en nedgang i deltakere og publikum rundt 2010, men etter 40-årsjubileumet i 2013 begynte arrangementet nok en gang å minne om glansdagene på midten av 1990-tallet. I 2019 ser man på ny nedgang i antall deltakere på sommerarrangement, men totalen er fortsatt god takket være vinterarrangementet.
Veressjøen Rundt på SKI
Veresfestivalkomiteen ønsket i 2015 å markere Helgådal Idrettslags 75 årsjubileum med et skirenn i rundt Veressjøen. Det som skulle bli en engangsforeteelse ble en såpass stor suksess at Veresfestivalkomiteen valgte å satse videre – og i 2017 stilte allerede landslagsløpere på startstreken. Veressjøen Rundt på ski er kommet for å bli.
Kjendiser i Vera
Kjente fjes i Vera
Gjermund Eggen
Bjørn Dæhlie
Sture Sivertsen
Ole Einar Bjørndalen
Oddvar Brå
Pål Gunnar Mikkelsplass
Øyvind Skånes
Trond Einar Elden
Bård Jørgen Elden
Terje Langli
Oddbjørn Hjelmeseth
Jonny Spillane
Frode Estil
Erling Jevne
Kristen Skjeldal
Remi Anderssen
Morgan Gôransson
Tor Arne Hetland
Anne Sigrid Stiklestad
Marit Mikkelsplass
Katrine Rokke
Inger Lise Hegge
Sigurd Brørd
Marcus Göransson
Peter Göransson
Espen Bjervik
Morten Brørs
Kjersti Nordberg
John Olav Hjelde
Erik Stiklestad
Gunder Gundersen
Petter Northug
Thomas Northug
Eldar Rønning
Magnus Moan Emil Iversen
Brå-steinen
Da Oddvar Brå deltok i Veressjøen Rundt I 1991 var de en stor begivenhet i Vera. En begivenhet som festivalkomiteen ville gjøre litt ekstra ut av. Det var da ideen om en «kongestein» – en Brå-stein – ble skapt. Hvorfor skulle ikke Vera ha sin egen kongestein når Sul hadde det? En fin og passende stein ble funnet og fraktet frem til forsamlingshuset, og før Oddvar Brå reiste fra Vera skrev han navn og dato på steinen. Steinen ble bearbeidet hos en steinspesialist, og ble like før avdukingen året etter montert på en sokkel av stein ved forsamlingshuset. Etter løpet i 1992 avduket Oddvar Brå si egen stein, noe skikongen satte stor pris på. En høytidsstund med taler og blomsteroverrekkelser, som fikk stor medieomtale.
Det største – Dæhlie i Vera
En mangeårig drøm gikk i oppfyllelse da tidenes mestvinnende langrennsløper, Bjørn Dæhlie, sa ja til å delta i Veressjøen Rundt i 1995. Det var som å få oppleve 17.mai og julekvelden på samme dag. Etter at Dæhlie var i boks – takket være Sture Sivertsen – ble det så mye enklere å markedsføre løpet, mot sponsorer, løpere og ikke minst publikum. Nesten hele bygda sto på hodet, og man begynte virkelig å ane konturene av en stor folkevandring til Vera.
Presis klokka 10.30 søndag den 2.juli 1995 kom Bjørn Dæhlie og Sture Sivertsen til Vera. Dæhlie – lett antrukket i en lyseblå dongeribukse som langt fra var nystrøket, og i en t-skjorte som var overraskende velbrukt. Heller ikke den røde luggen var vasskjemt. «I dag blir jeg med på alt som er gæli», sa skikongen og smilte om kapp med fjellsola som hadde selskap av noen lette godværsskyer på himmelen. Tidlig på festivaldagen strømmet folket til Vera. Parkeringsplassene ved samfunnshuset og arenaen ble helt sprengt. En stund var det lange køer og nesten kaos, og det ble parkert langs veien tilbake mot Nord-Vera og østover mot Sissilvolden. Andre valgte Tronsmoen for å få et glimt av Dæhlie. I restauranten ble alt disponibelt utstyr tatt i bruk og de mange damer som var på kjøkkenet eller i salgsbodene ble virkelig satt på en hard prøve.
Dæhlie ble selvfølgelig mottatt som en konge. Først hilste han på bygdas gamle skiløpere, før en ekte Veresjente – Rannveig Jønsson – ønsket velkommen og delte ut blomster og gaver til Bjørn og Sture sammen med lillesøstera si, Mariann. Gaver fikk også samboer Vilde og sønnen Sivert, begge feiret bursdag i Vera – lille Sivert ble 1 år. Så fikk endelig Falkfjell slippe til før Dæhlie varmet opp med OL- floka ilag med flere hundre barn. Sirkus Dæhlie og Sirkus Falkfjell var i gang.
Adresseavisa:
«Dæhlie vant Veressjøen Rundt. Den lille fjellbygda Vera sto på hodet i går da Bjørn Dæhlie løp inn til seier i den 22. utgaven av Veressjøen Rundt. Bortimot 2500 tilskuere storkoste seg da publikumsfavoritten passerte målstreken baklengs med kransjenta Lisbet Haldorsen på skuldrene. «Dette er et av de mest spesielle arrangementene jeg har vært med på. Det frister faktisk med en ny tur hit», sa han, og skrev noen nye autografer. Dæhlie ble imponert både over arrangementet og det flotte terrenget. «Det er mer engasjement på slike steder enn i byer og tettsteder, Maken til gjestfrihet skal du lete lenge etter», sa Dæhlie».
Kransjenta Lisbets beretninger:
«Å bli spurt om å være kransjente på Veresfestivalen når Bjørn Dæhlie skulle komme, må jeg si jeg tok som en ære. Spenningen var stor før den store dagen. Hvem skulle vinne? Det ble selvfølgelig Bjørn Dæhlie med god margin til nestemann. Jeg kastet kransen rundt halsen hans, og han tok meg i armene og jeg ble båret over målstreken. Utrolig morsomt! Men «leken» var enda ikke over. Journalistene måtte ha flere bilder, derfor tok han meg på skuldrene. Jeg må bare innrømme det, jeg var LIVREDD for at jeg skulle falle ned – det var ikke så mye å sitte på akkurat. Etterpå ble det vanlig premieutdeling med masse gode «kjendisklemmer». Dette er en dag jeg aldri glemmer.» Lisbet Haldorsen, 1995.
Trønder-Avisa:
«Bjørn Dæhlie sørget for triumf både til seg sjøl og til arrangørene av Veresfestivalen i går. Skikongen var uimotståelig i det tunge terrenget rundt Veressjøen, og hans besøk i Vera skapte en folkefest av dimensjoner i fjellbygda. Over 2500 personer kranset arenaen ved Vera samfunnshus der det var et folkeliv man sjelden opplever ved et idrettsarrangement. En taletrengt speaker Arne Falkfjell holdt folk i ånde u fem-seks timer, Kalles sørget for skikkelig Vømmølmusikk fra scenen, Håvard Elnes & co i Helgådal IL delte ut sauebjeller til ivrige publikummere som sørget for et øredøvende leven for hver eneste løper som kom i mål».
Løpebladet Kondis:
«Stor dag for lita bygd. Ungkarsbygda Vera i Nord-Trøndelag har bare 40 innbyggere til vanlig. Men da Bjørn Dæhlie storma inn til seier i Veressjøen Rundt 2.juli, ble han heiet fram av nærmere 2500 tilskuere. Legger en til de 1000 menneskene som løp sjøl, kommer en fram til at folketallet i Vera ble over 80-doblet denne juli-søndagen!»
Moan-skogen
Sommeren 2014 fikk Vera besøk av OL-mester Magnus Moan. I anledning besøket fikk Magnus oppkalt et splitter nytt lekeanlegg i skogen ved Veressjøen etter seg. Magnus la ut bilde på sin egen Instagram-konto etter besøket. Følg denne linken for å se bildet: http://instagram.com/p/qHfst9Nc-s/?modal=true.
Tilbakeblikk
Ola Berget – En av de store
Ola Berget (t.v.) sammen med unge, lovende Thomassen i Vera 2016.
En hilsen til Veresfestivalen i anledning 30-årsjubileumet 2003.
Adresseavisa 1989: “ Hele 400 løpere fra hele Trøndelag deltok denne gangen I Veressjøen Rundt. For første gang var dette fjelløpet åpent for også for folk utenfor Verdals grenser, og folk i grenda gikk mann av huse for å være med på folkefesten. Mari-Ann Landsem fra Steinkjer vant dameklassen, og Ola Berget fra Mosvik var ikke til å true i den 15 km lange herreløypa. « Veressjøen Rundt er et løp etter min smak. Jeg har reist Trøndelag på kryss og tvers de siste ti årene, men dette tar kaka!», sier den begeistrede fjelløpspesialisten fra Skaugdalen. «Jeg blir ikke forbauset om deltakerantallet er fordoblet neste år». Ola Berget fikk rett.
«Jeg vil først få lov å takke for at jeg atter en gang er invitert til Vera. Løpet har for meg blitt en årviss tradisjon, og de opplevelsene, gledene, minnene og de vennskapsbånd jeg har fått, hadde jeg ikke villet vært foruten i livet.
Jeg husker meget godt første gang Håvard Elnes ringte og inviterte meg oppover til Vera i 1988. Det hadde tidligere vært et mest lokalt arrangement, men de ønsket nå å få gjøre det større og mer kjent igjennom å få med flere utenbygds folk. Jeg er i dag meget glad for at jeg takket ja til denne invitasjonen og utfordringen.
Den oppofrende gjestfriheten og respekten en her har blitt vist, er kort og godt enestående. Jeg er 100 % sikker på at de samme tankene og oppfatningene har både de «vanlige menige» og verdensstjerner så som Bjørn Dæhlie, Sture Sivertsen, Frode Estil, Erling Jevne, Pål Gunnar Mikkelsplass, Oddvar Brå og Ole Einar Bjørndalen for å nevne noen, hatt. Jeg kan heller ikke unngå å nevne den hjertegode innsamlingsaksjonen som ble igangsatt her for at Carlos Silva de Brito, slik at han skulle få råd til å reise hjem til Kapp Verde-øyene og besøke sin mor. Dette var ganske så enkelt utrolig, og desto ikke mindre sjelerørende og gledelig å se. Selv om jeg har vært så heldig å vinne dette løpet to ganger – i 1988 og 1989 – så har det ikke vært det som sitter mest i minnet. Det er derimot den rammen, stemningen og atmosfæren som er skapt i og i rundt dette arrangementet, som vil bli husket mest. Uvurderlig her er først og fremst den hjertevennlige mottakelsen vi aktive har fått hver eneste gang. Men også meget betydningsfull har stemningen på stadion vært med bla Minisjøen og andre idrettslige innslag, ekte vømmølmusikk, tilberedning av lokal husmannskost, og sist men ikke minst er det hele vært år satt sammen av en alltid like entusiastisk speaker Arne Falkfjell. Den lette og usensurerte speakertjenesten han har levert, har udiskutabelt vært meget betydningsfull for hele arrangementet. Det har nok vært mange som har vært nære et magesår etter all fliringa av hans mange «mer eller mindre på-kanten-historier».
En ting er i alle fall sikkert, og det er at uten de samme lokale og driftige ildsjelene som år etter år har stått på og lagt ned sjela si her for å gjøre dette arrangementet mest mulig minnerikt, så hadde ikke Veressjøen Rundt vært der den er i dag, nemlig Trøndelags beste, og et av Norges aller beste fjelløp!»
Carlos elsker Vera
Verdenstopper på ski og kjendiser av forskjellig slag har kommet og gått. Men den utøveren somVera-publikum og arrangørene i Helgådal IL kanskje setter aller mest pris på, er Carlos Silva de Brito.
«Jeg elsker Vera», sier Carlos som har vunnet Veressjøen Rundt tre ganger, og som har både andre og tredjeplasser i løpet som han er så glad i. Det var etter at Carlos kom til Steinkjer som soldat, og etter hvert ble med i Ongdals løpsmiljø, at han begynte å løpe Veressjøen Rundt.
Veresfestivalkomiteen lot seg engasjere av en artikkel i Trønder-Avisa i 1993; «Carlos løp fra fattigdommen». Tankene begynte og spinne, og Helgådal IL organiserte en aksjon for å skaffe Carlos billett hjem til Kapp-Verde-øyene for å besøke sin mor og sine søsken som han ikke hadde sett på mange år. Takket være ildsjeler i Helgådal IL og Veresfestivalen fikk Carlos sitt ønske oppfylt.
«Jeg kommer til å stå i evig takknemlighetsgjeld til helgådalingene. Det de gjorde for meg, var helt utrolig. Det kommer jeg til å huske hele livet», sier en rørt Carlos.
Det råeste løpet
Sigurd Brørs betraktninger i anledning 30 årsfeiringen.
Med all respekt for Okkenhaug, Berget, Lillefjell, Dæhlie og alle andre vinnere av gammlløypa rundt sjøen, er nok Sigurd Brørs løp fra 1993 det sterkeste og råeste. Det hadde regnet hele uka før festivalen, og dagen før løpet sto alle himmelens sluser åpne.
Løpsdagen kom riktignok med fint vær, men like før start kom regnet igjen. Sigurd tok tidlig ledelsen i løpet og sikret seg spurtprisen – tusenlappen – i Sør-Vera i en beinhard kamp mot formsterke Frode Lillefjell. Han forserte som en elg opp de harde stigningene opp mot Vassdalshøgda og sikret seg jubileumsprisen på løypas høyeste punkt – hans mest originale premie – en sau. Fosset videre fram over de bløte og sleipe gressmyrene nedover mot Tronsmoen med Lillefjell og resten av feltet langt bak.
Etter veien fra Nord-Vera og inn var det ingen som kunne matche løpssterke Sigurd. I målområdet ventet publikum, sauebjeller og Falkfjell på sitt beste, og forsterker og høyttaler var på bristepunktet da Sigurd løp inn til ny rekord. Rekorden kunne ha blitt enda bedre om ikke Sigurd hadde lagt igjen mye tid på å bære kransjenta over mål. Men det som var mest imponerende – 2 minutter og 21 sekunder foran sterke Lillefjell.
I dag – 10 år etter – husker Sigurd rekordløpet som et av sine beste løp, ja kanskje det beste? «Det var en dag en bare kunne øse på med krefter», forteller Sigurd, som fortsatt bor i Trondheim. Ski og løpesko la han på hylla etter 1996-sesongn. «Jeg deltok i noen løp for en to-tre år siden, men nå er det helt slutt. Tidkrevende utdannelse, jobb og hobby og svært sviktende motivasjon gjør nok at jeg aldri får oppleve den ultimate formfølelsen fra Vera i 1993 igjen. Det var svært å få dra til Vera, å du store mi tid korr imponert jeg ble over ho Borghild, hun som laget slik matfest!» Det minnes den beskjedne og sympatiske surnadalingen – en av de virkelig store i Veressjøen Rundt.
Borghild
Borghild Wæren kunne sitte ved kjøkkenvinduet hjemme i Nord-Vera og se løperne passere stuelåna. Men det passet ikke Borghild, så interessert som hun var i idrett og eller alt det som rørte seg i fjellbygda.
I nesten alle år var Borghild på plass ved samfunnshuset når løpet gikk. Hun måtte oppleve folkefesten og ellers slå av en prat med skikjendisene som hun hadde et ekte og vennskapelig forhold til.
Dagen før Veresfestivalen i 1993 hadde Borghild storfint besøk, da store deler av skieliten, med Mikkelsplass og Sture i spissen, var samlet i storstua på Østat i Nord-Vera ril en gedigen matfest. I den koselige stua hadde Borghild i alle år satt standard for gjestfrihet og folkelighet. Utallige var de kaffekopper og all slags god mat hun hadde servert til sine venner i årenes løp. Nå fikk skikjendisene nyte godt av hennes grenseløse gjestfrihet. Hun vartet opp med et overdådig festmåltid med fjellets delikatesser. Saftig elgsteik med viltsaus, sprøstekt fjellaure surret i rømme, rødgule multer i fløte og mye annet godt på et overfylt matbord. Og gjestene viste en glupende appetitt helt fra første runde ved matbordet, til det siste store blautkakestykket ble fordøyd langt ut på kvelden. Selv beklaget Borghild at hun ikke hadde fårerull på bordet, for det var «dyrisk godt».
Sauer og bryllupsreise
Da Veresfestivalen feiret sitt 20-årsjubileum i 1993, deltok Marit Woll og Pål Gunnar Mikkelsplass for første gang i Veressjøen Rundt.
I forbindelse med jubileet hadde Veresfestivalkomiteen satt opp en original, men verdifull premie til den første dame og herreløper som først passerte løypas høyeste punkt – Vassdalshøgda. Premien var en sau – et lam – som Marit Woll og Sigurd Brørs vant, og historien bak fjellprisen var følgende: «En vårnatt fødtes to små lam i sauefjøset til Liv og Tor Bjartan i Helgådalen. I sommer skal de vokse seg store i Skjækerfjella. Vinteren tilbringer de i sauefjøset. Til våren håper vi de prektige spelsauene føder et lam eller to, først da blir premien verdifull og vinnerne får da eiendomsrett over sauene».
Året etter kom både Marit og Sigurd tilbake for å hente premien. Da hadde sauene fått et lam hver, og premien var da dobbelt så stor. Sigurd solgte premien, mens Marit og Pål Gunnar hentet med seg sauene til fjellgården i Bromma. Noen uke før Veresfestivalen i 1994 hadde Marit og Pål Gunnar giftet seg og i en samtale med speaker Falkfjell fortalte de at turen til Vera var deres bryllupsreise. Det fikk selvfølgelig Falkfjell til å tenke høyt om bryllupsnatt, kul på magen og all herlighet. Under overrekkelsen i Vera kunngjorde den samme Falkfjell at sauene var døpt Manuela og Marja Liisa, oppkalt etter de to som Marit delte seiersplass med under tremila i OL på Lillehammer, sist vinter. Formann i Verdal Sauavelslag, Olav Tiller, overleverte medlemskap i Norsk Geit- og sauavelslag, og gav den nye saueeieren både saueboka og en pyntelig bjelle.
«Hvirdan gikk det med sauene, Marit?» I dag husker ikke Marit Mikkelsplass den endelige skjebnen til Marja- Liisa og Manuela. Men hun kan fortelle at etterslekten lever videre på Eilif Mikkelsplass sin gård, barndomsheimen til Pål Gunnar. «Når sauene til Eilif beiter nede i lia, tenker jeg ofte på alt det fine som vi fikk oppleve i Vera i lag med dere og Borghild. Sauene er uten tvil den mest spesielle premie jeg noen gang har vunnet», forteller Marit. «Selvfølgelig kan jeg tenke meg å komme tilbake til Vera og løpe Veressjøen Rundt, men ikke i nyløypa», røper Marit, som er godt orientert om de siste års utvikling, i løpet hun vant i både 1993 og 1994. «Du reiser ikke helt til Vera for å løpe en liten runde etter en grusveg når du vet hvilken kvalitet og særpreg løypa rundt sjøen hadde». Det sa Marit fra Bromma – i en ellers så trivelig telefonsamtale våren 2003.
Starteren
I Veresfestivalen har vi vært så heldige å ha skikkelige humørspredere som startmenn i alle år. To av disse; Per Ward og Egil Green. Før jubileet i 2003 tok vi en prat med en av de, Egil Green, for å høre om hans minner fra mange løp oppe i Vera.
«De første æ tænke på når det gjeld Veresfestivalen e mya», sier Egil, og forteller at det var aller verst i den tida stafetten skulle starte i Strådalen. «Eitt åre syns æ rættele synd på kvinnfølka som gikk i shorst og venta på starten, dæm sprang og skreik, det va næsten så dæm råla når aill den stor mya beit både fram og bak. Æ spol’n Per om det brukt å vårrå son gæli i Strådala, men da sa’n at de e nu på de værsti å nu ja».
Et av de første årene klikket startpistolen, men Per reddet situasjonen ved hjelp av mauseren. Men etter hvert gikk Per over til å bruke haglegevær. «Æ vil da itj ta sjans på at kula kunn messgjår sæ og dætt ned og skad ein bjønn, nu når d e så my tå om i skoja i Vera», sier Per.
Ellers er Egil kjent for å ha en kraftig stemme. «Det va eitt åre det va me oppåver en sånn ropert, men den vart lagt te sies ja, det va berre tatle».
Gjennom en mannsalder har Egil sendt avgårde store og små løpere, alltid med en humoristisk kommentar. Det som eventuelt har vært av startnerver hos deltagerne er som blåst bort.
Speakeren
Når referatene fra Veressjøen Rundt kommer på trykk, hender det ofte at betegnelsen «Norges frekkeste speaker» er brukt om Arne Falkfjell. Arne Falkfjell er fremdeles en aktiv mann. Han er fotballdommer, passer griser og er en hyppig gjest i lokalradioen når det skal være humorprogram.
Arne er født i Balsfjord i Troms i 1937 og tok sin utdannelse innen meierifaget. Det var Amor som førte han hit til Verdal, han traff en vakker kvinne som hette Agnes Holmli fra Vinne og ble gift med henne. Før han kom hit til Verdal som meieribestyrer i 1983, var han meieribestyrer i Rissa, og har fremdeles mange venner der.
Det må være riktig å si at Arne er den person som skal ha den størst æren for at Veressjøen Rundt år etter år er betegnet som en folkefest. Fra han kommer oppover i 9-10-tida om formiddagen til premier og utmerkelser er utdelt mellom klokka 15-16, legger han en utrolig energi for dagen. Løperne blir mottatt med sang og heiarop, og intervjuene går så det suser med humør og slagferdighet.
Arne tok en pause fra speakerjobben etter 30-årsjubileet, men kom sterkt tilbake i 2013 igjen og var på ny humørspreder nummer 1 under Veresfestivalen.
Adressa: «..noe av det peneste vi har av natur samt Norges frekkeste speaker i meieribestyrer Arne Falkfjells skikkelse satte sitt preg på fine dager i Vera».
Sliter’n
Knut Green sammen med speaker Odd Helge Roksvåg. Bilde tatt i 2017.
Knut Green deltok i 2014 sammen med olympisk mester Magnus Moan. Moan titulerte Knut som «Norges sprekeste 90-åring» etter å ha sett hans innsats under løpet. Denne artikkelen ble skrevet i 1995.
«Den dagen jeg ikke er i stand til å bruke joggesko eller ski, den dagen vil jeg føle meg overflødig og helst ikke oppleve». Det sier en av idrettens mest trofaste tjenere i Helgådalen, Knut Green.
Den spreke pensjonisten, som har stua full av premier, elsker å trene og konkurrere. «Knuten» som han kalles blant idrettskamerater, er en fargeklatt det ikke finnes mange av i den store idrettsfamilien. Han er perfeksjonisten som ikke overlater noen ting til tilfeldighetene i idrettssammenheng.
«Veressjøen Rundt er uten tvil sesongens store begivenhet. Det å få delta i lag med noen av verdens beste idrettsutøvere er stort», sier Knuten som blir nesten andektig når skikongen Bjørn Dæhlie nevnes. «Stemningen og miljøet i rundt løpet kan jeg ikke få rost nok, det må oppleves», sier Knut og styrker en kraftig arbeidsneve over de grå skjeggstubbene. Skjeggstubbene lar han alltid få vokse i fred foran betydningsfulle løp. Ingen kan komme å si at det er bare Brå, Ulvang og de store gutta som har oppdaget at solid skjeggvekst har en viss sammenheng med gode løp.
Nedtellingen til Veressjøen Rundt begynner han noen dager i forveien. «Jeg reiser tidlig til Vera på løpsdagen. Vil ha ro over de siste forberedelsene. Vet det blir hardt. En voldsom kamp mellom kroppen og viljen», sier Knut. Under løpet kommer han til å bruke like mye krefter som Sture Sivertsen og Sigurd Brørs, for kraftanstrengelsene er ikke mindre fordi om det går litt saktere. På startstedet i Sør-Vera kommer han helt sikkert til å holde et våkent øye med superveteranen Olaf Stavlund, veltrent og elegant som en 20-åring. «Kan heller ikke overse stjørdalingen Petter Green, men 84-åringen kan da umulig holde samme fart som i fjor?», undres Knut. Med full klaff og en innprikket dagsform kan alt skje. Da kan både Stavlund, Green og alle de andre veteranene få problemer med å feste grepet på helgådalingen. Men Knut vet så inderlig godt at det er mange faktorer som spiller inn. Hvor går smertegrensen, hvor lenge holder man ut, har åpningsfarten vært for stor? Svaret får han i de lange og seige stigningene opp fra Flåttåtjønna når hjerte og lunger må arbeide på høytrykk og de første protester fra kroppen vil komme. Det er da at viljen må feste grepet på kroppen. Han vet også at det er der – i de tunge gressmyrene – at han må gjøre som Dæhlie, – ‘mørne’ Stavlund og de andre konkurrentene før en møter de lette partier i løypa.
«Stigningene opp til Vassdalshøgda er løypas kritiske punkt», sier Knut – og han vet hva han snakker om, sliter’n fra Helgådal. Der får han virkelig kjenne kjøret, registrere at safta er i ferd med å renne ut av kroppen. Kjenne at slaggstoffene hoper seg opp og melkesyra sprutter rundt lårmusklene som er tunge som bly. Terskelen til smertegrensen er da utrolig nær. På Vassdalshøgda – med en storslagen utsikt til fjellbygda og grensefjellene – kommer fortvilelsen, motløsheten og som oftest Stavlund. «Makter jeg ikke å feste grepet på konkurrentene i de lette partiene ned til Tronsmoen, da er løpet kjørt», sier Knut med en liten fortvilelse i stemmen. Tankene på å tyne ut de siste kreftene langs bygdeveien inn til mål er ikke lenger så sterk som før. Men slitet og fortvilelsen er alltid glemt når målområdet nærmer seg. Folkehavet, saubjellene og Falkfjells hese stemme er ubeskrivelig vakkert. Målflagget mot himmelen passeres. De første sekundene i frihet, når smertene gradvis glir av, og kroppen endelig skal slippe torturen, er ubeskrivelig. «Det må oppleves», sier Knut. «Om Olaf Stavlund eller Petter Green har løpt raskere er egentlig helt ubetydelig», sier Knut, som føler at hvert løp rundt Veressjøen er en stor personlig triumf. For hvert år som går blir prestasjonen større og større. Det p mot alderdommens maktesløshet. Derfor er Knuten alltid en vinner i Veressjøen Rundt.
Sommerminner fra Sture Sivertsen
Veressjøen Rundt – dèt var sommerens høydepunkt for meg. En folkefest uten like, og minnene fra den tid dukker opp med jevne mellomrom. Tenke seg til at enkelte ganger – og spesielt da Bjørn Dæhlie var med – hadde vi godt over to tusen jublende tilskuere utover i løypa. I ei lita fjellgrend med 20-30 fastboende, den gangen. Sol over høy himmel. En helt enestående og overveldende fjellnatur gledet langt fler enn meg. Gode venner og arge konkurrenter i ærlig kappestrid i den vel 15 km lange rundløypa. Arne Falkfjell spredte humør og informasjon, enten han kommenterende brukte høyttaleranlegget eller ikke. Han hørtes uansett både langt og vidt. Alt var hjertevarmende og imponerende profesjonelt lagt til rette for oss alle. Goddemte publikummere sto for en stemning og ramme som vi faktisk følte kunne måle seg med Holmenkollen på vinters tid. Vi kjente trykket fra de mange tilreisende, og vi løperne gjorde det vi kunne for å tilfredsstille forventningene. Moro var det, og kanskje savner jeg utfordringene fra den tiden litt?
